Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

torsdag, juli 20, 2017

Faktisk helt fail

laget helt selv i Powerpoint
Det er jo selvsagt en ære å bli faktasjekket av faktisk.no, men åpenbart surt når det viser seg at jeg har skrevet feil på Twitter. Faktisk helt feil. Flaut.

I debatt mot Arbeiderpartiets Truls Wickholm på TV2 Nyhetskanalen om midlertidig ansatte ble jeg spurt om midlertidige ansettelser bidrar til å skape nye arbeidsplasser, noe jeg avviste, men la til at mange gikk fra midlertidige ansettelser til fast. Siden jeg ikke hadde tall på dette i hodet, lovet jeg å legge ut belegg for dette på Twitter i stedet for å spekulere. Et forsøk på å være redelig gikk galt da jeg tolket en rapport fra FAFO feil, og forstod sysselsatt som fast ansatt og la ut følgende på twitter:


Det er feil. Faktisk helt feil. Det som står i rapporten (les her side 76 + tabell på side 77) er følgende:

Sysselsatt er ikke det samme som fast ansatt. Midlertidige ansettelser er også sysselsetting. Det tabellen viser er følgende, basert på intervjuer:


Så det jeg sa på tv er faktisk riktig, mange får fast ansettelse etter en midlertidig ansettelse - det jeg skrev på Twitter er faktisk helt feil. Jeg legger meg flat, er flau og sier unnskyld.

Men jeg står fortsatt på at midlertidige ansettelser kan være en dør inn i arbeidslivet, som Arbeiderpartiet går til valg på å stenge. Om ikke annet så har jeg ett eksempel på det - meg selv. Ett eksempel er bedre enn ingen... (var vikar i HP via Manpower, fikk tilbud om fast ansettelse der - men hadde i mellomtiden blitt "oppdaget" av en av HPs forhandlere og valgte fast ansettelse der i stedet. Referanse oppgis på forespørsel :-) ).

Så gjengen i faktisk.no fikk en enkel jobb med å ta en politiker i faktafeil, det var bare å slå opp på siden jeg selv anga tweeten der jeg lenket til rapporten. Men jeg har oppfordret dem til å gjøre faktasjekken så grundig at vi kan gå inn i valgkampen med gode tall på om folk i midlertidige stillinger faktisk går over til faste stillinger når de har fått fylt på CV'en, i hvilken grad dette skjer, hvor mange som blir værende i midlertidige og hvor mange som faller ut. FAFO-rapporten gir en pekepinn på dette, men vi vet jo samtidig at det nå er færre midlertidig ansatte enn under den rødgrønne regjeringen, i motsetning til det de skremte med. Kremt. Eller for å ikke bli tatt på det - la meg sitere NRK (trykk på lenken for å se tabell og artikkel):
Tall fra Statistisk sentralbyrå som NRK har hentet ut viser imidlertid at spådommene til Arbeiderpartiet er gjort til skamme. Andelen midlertidig ansatte har nemlig gått ned og er nå under nivået da Arbeiderpartiet selv satt i regjering i 2013 (se tabell under).
Håper faktasjekken gir dere dybde og en god forståelse av sakens faktiske innhold. Noe annet ville jo faktisk vært synd.

Er dog litt skuffa over Twittertariatet. I gamle dager hadde oppegående twitrere selv slått opp på side 76 i rapporten jeg lenket til og påvist feilen, så hadde jeg korrigert det med et smil og så hadde noen raljert over det og så hadde alle gått videre...

onsdag, juni 21, 2017

Når staten fortrenger privat


Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne.

En viktig og underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten i stort omfang tiltar seg oppgaver hvor det eksisterer gode løsninger og velfungerende marked. Dette er temaet for en av de siste debattene i Stortinget denne våren. 

Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne. Ikke bare kanaliseres ressurser og penger vekk fra det offentliges kjerneoppgaver, hvilket kan bidra til å svekke disse, men budsjettene eser også ut i takt med flere prosjekter og oppgaver. Dette er jo en av flere grunner til at jeg er for skattelette, fordi det kan bidra til bedre prioriteringer og fokus på statens hovedoppgaver. 

Når staten går i direkte konkurranse med private så svekkes konkurransen i markedet, samtidig som vi går glipp av arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av det. 

Når offentlig virksomhet med skattebetalernes penger utvikler tjenester som allerede er, eller kunne blitt, løst av private, så fortrenges mulighetene for ideell og kommersiell tjenesteutvikling. Dette gjelder alt fra pappaperm-apper eller offentlige sykehus som leverer bedriftshelsetjenester med skattebetalernes penger. Skulle vi snakket om velferdsprofitører, så ville det vel nettopp være et offentlig sykehus som kan underby private aktører på pris fordi skattebetalerne betaler for husleie og administrative kostnader. Private aktører kan aldri konkurrere med skattebetalerfinansierte budsjetter.

Gründere og entreprenører er avhengig av å få folk til å bruke produktene og tjenestene sine, ikke bare tilby disse til innbyggerne. Det gjør også at de har mye fokus på brukerorientering i løsningene sine. I tillegg betales gjerne produkter og tjenester i privat sektor av flere kunder, noe som fører til lavere driftskostnader per kunde fordi flere deler på regningen. Samtidig gir flere inntekter for samme produkt mer mulighet for innovasjon og videreutvikling, som både kommer nye og gamle kunder til gode. I offentlig sektor er all utvikling en utgift, en utgift som ikke begrenses av brukernes betalingsvilje, da skattebetalerne ikke har noe valg.

Stortinget vil mest sannsynlig vedta at regjeringen må foreta en gjennomgang av prinsipper og retningslinjer for med siktemål å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private/kommersielle markeder.

Men selv om det er riktig at en underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten tiltar seg oppgaver hvor det allerede eksisterer gode løsninger, er en annen årsak til veksten manglende omstilling og organisering. 

Eksempelvis har regjeringen to ganger foreslått å redusere 288 kommunale skattekontorer til de 27 regionskontorene Skatteetaten mener kan gjøre samme jobb. Dette ville spart rundt 526 årsverk og 370 millioner kroner hvert år. Dette har Stortinget stemt mot begge gangene. Mens digitalisering har ført til omstilling og bedre ressursbruk i privat sektor, har antall ansatte i offentlig sektor økt. Motkreftene mot en mer fornuftig, fremtidsretta offentlig sektor er mange og endringer som kommer nettopp fordi mye kan gjøres smartere, raskere og bedre gjennom digitalisering, motarbeides eller stemples som sentralisering.

Offentlig og privat sektor må spille hverandre gode, ikke undergrave hverandre. Her har særlig offentlig sektor et særlig ansvar, enten det er gjennom politikk som legger til rette for privat næringsliv eller offentlige innkjøp som sørger for innovasjon, omstilling og private anskaffelser. København kommune er et godt eksempel når det gjelder utvikling av velferdstjenester og velferdsteknologi. Når de inviterer private inn for å løse utfordringer, har de krav om at det de kjøper skal forbedre hverdagen til brukerne av tjenestene, forbedre hverdagen til de ansatte og fortrinnsvis skape arbeidsplasser i København kommune, i den prioriterte rekkefølgen. Det er verdiskapingen i privat sektor som finansierer de offentlige tjenestene, da kan vi ikke ha en offentlig sektor som sager av grenen de selv sitter på gjennom å konkurrere ut privat næringsliv.

Innlegg på trykk i Finansavisen 21. juni 2017.

søndag, juni 18, 2017

Næringspolitikk fra syttitallet

Faksimile fra Klassekampen 17. juni 2017.

Lørdag refererte Klassekampen Arbeiderpartiets utspill om at Ap-staten satser stort i industripolitikken. Partiets næringspolitiske talsperson, Else May Botten, gikk aktivt ut og mente blant annet at staten skal håndplukke hvilke bedrifter som skal støttes. 

For det første er det en industripolitikk som vi forlot på 70-tallet fordi den ikke fungerte. Ikke bare satt Arbeiderpartiet og bestemte hvilke bedrifter som skulle få statlig støtte, men også produksjonsmålene. Produksjonsmidlene skulle underlegges offentlig styring. Etter Willoch-regjeringens liberaliseringer på 80-tallet så er det ingen som har drømt seg tilbake til 70-tallets industripolitikk. Før nå.

Sist Ap forsøkte seg med å håndplukke bedrifter, etablerte de en dørfabrikk i Årdal som ikke bare truet norske arbeidsplasser andre steder i landet, men ble lagt ned bare noen år etter med store underskudd. Politikere har sjelden forutsetninger for å plukke vinnere i et marked, men taperne er ofte flinke til å plukke politikere som vil gi dem penger.

Ap kritiserer regjeringens gründersatsning, uten at dette helt henger på greip. Det er riktig at Høyre og FrP både har lagt frem en gründermelding med tiltaksplan og økt etablererstøtten for å bidra til økt vekst og nyetableringer i Norge. Men sytti prosent av all utbetalt støtte fra Innovasjon Norge går til etablerte bedrifter, ikke til gründere. Vil Ap kutte i etablererstøtten?

Noe annet som heller ikke henger på greip er den vedvarende kritikken om en passiv næringspolitikk. I artikkelen står det at regjeringa bruker milliarder av kroner på å støtte og utvikle næringslivet gjennom en rekke ordninger og organisasjoner. Deretter mener Else May Botten at regjeringa har en passiv næringspolitikk. Begge deler kan ikke være riktig. Else May Botten og Ap tar selvsagt feil.

Problemet med Aps såkalte store satsning er at den ikke virker. Politikere verken skal eller bør velge enkeltbedrifter, men gjerne støtte industriutvikling gjennom mer generelle virkemidler. Dette gjør regjeringen blant annet gjennom meldingene, tiltak og strategier for industri, havbruk, bioøkonomi og reiseliv, for å nevne noen.

Ansatte i norske bedrifter bør begynne å lytte ekstra nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom deres bedrift eller arbeidsplass ikke blir eksplisitt nevnt, så er det åpenbart deres arbeidsplass som må betale for satsingen på konkurrenter eller andre næringer.

Men på ett punkt er jeg enig med Else May Botten. Vi bør ha en gjennomgang av statlige virkemidler for å se på hva som har mest innovasjonseffekt. Dette arbeidet har regjeringen allerede startet, så Ap er litt sent ute. Men det er godt å få signaler på at det er noe av Høyres politikk Ap ikke vil reversere, til tross for at de ønsker seg tilbake til 70-tallets industripolitikk.

Innlegg publisert i Klassekampen lørdag 17. juni 2017.

 

fredag, juni 16, 2017

Formueshitstorm

Faksimile fra VG.

Skihelten Bjørn Dæhlie er antakeligvis i ferd med å oppdage hva slags shitstorm du får dersom du har lykkes i næringslivet og uttaler deg om formuesskatt.

Selvsagt er det ikke synd på Bjørn Dæhlie. Når selv jeg vet at han har gått på ski, som ikke kunne vært mindre interessert i sport om jeg virkelig forsøkte, så har han et idrettsnavn det skinner av. Jeg måtte selvsagt google for å være sikker, og lærte da at på sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96. Takk, Wikipedia.

Nok om det.

Det var på et frokostmøte hos tankesmien Civita og NHO at Bjørn Dæhlie sammenlignet incentivene som idrettsutøver, mot det du møter som forretningsdrivende. Han understreker at all øvrig skatt er ok, og helt riktig for å bygge nasjonen, og at han betaler sin normale skatt både privat og gjennom sine selskaper med glede. Dette poenget pleier venstresida glatt overser når de begynner å fremstille de som forsøker å delta i samfunnsdebatten som grådige, sutrete rikinger. Det er tydelig at Dæhlie ikke er Høyre-mann. Jeg tror faktisk jeg ville advart han mot dette, for fra å være heiet frem som idrettshelt og langt på vei også som forretningsmann, så vil folk på venstresida nå gjøre sitt aller ytterste for å diskreditere begge deler og ødelegge omdømmet hans.

Å uttale seg om formuesskatten er for øvrig også en søknad om å få sine økonomiske forhold gått etter i sømmene. Så har Bjørn Dæhlie noen uheldige økonomiske disposisjoner bak seg, uoverenstemmelser eller annet, så kommer det i VG de neste dagene, mens folk flest kan rase over rikingene med store deler av det politiske Norges velsignelse. Og sånn går no dagan.

De bedriftene jeg har besøkt rundt om i Norge som tar opp formuesskatten som et problem, sier akkurat det samme. De betaler sin skatt med glede, de mener velferdsstaten er et gode, de vil ha god infrastruktur, god skole og et godt helsevesen, og er villig til å betale for det. Men formuesskatten er en særnorsk skatt de ser både rammer norskeide bedrifter i konkurranse med utenlandske, og også uthuler verdiene i bedriften da penger som kunne gått til å sikre arbeidsplassene gjennom nye investeringer heller går til skatt. Bedriftslederne vet at de selv er priviligerte og har til salt i maten, og vel så det, så de ønsker ikke ta belastningen av å delta i samfunnsdebatten og bli stemplet som sutrete rikinger. Jeg oppfatter dem som genuint opptatt av verdiskaping og lokale arbeidsplasser. Som de selv sier - i motsetning til utenlandske selskaper, som sier opp folk med en gang det butter mot, så forsøker vi å holde på folk så lenge som mulig. Barna våre går i samme barnehage og på samme skole som barna til våre ansatte, og vi handler melk i samme lokalbutikk. Du gir ikke opp bedriften bestefaren din skapte sånn uten videre. Men du gir opp samfunnsdebatten. De som skaper verdiene alle så gjerne vil fordele, bør helst ikke ha noe formening om hvordan.

Eller som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev etter at hun hadde møtt leder Inger Marie Sperre i "Brødrene Sperre AS" under en reise på Sunnmøre. Når de kom til temaet formuesskatt var Sperre svært tydelig:

 «Jeg har ikke lyst til å delta i denne debatten. Jeg vil ikke at naboer, venner og ansatte skal få inntrykk av at jeg er en av de rike som ikke vil betale skatten min. Opinionen liker ikke oss eiere.»

Det er nok Bjørn Dæhlie i ferd med å lære seg også. Håper oksygenopptaket hans fortsatt er godt. Han kommer til å trenge det.

Her finner du ti eksempler på hvordan formuesskatten slår ut

(Innlegget oppdatert med sitatet fra Aftenposten kl 10:58)

fredag, juni 02, 2017

Grønt covfefe



Vi er fortsatt avhengig av inntektene fra fossil energi for å finansiere fornybar energi. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

Den sterke reaksjonen fra amerikansk næringsliv gir håp om at USA, på tross av at president Donald Trump trekker USA fra Paris-avtalen, fortsatt kommer til å kjempe i teknologikappløpet det grønne skiftet i bunn og grunn er. USA er, som vanlig, et av de fremste landene i verden innen teknologiutvikling og også teknologiutvikling innen fornybar energi. Når Trump sier han trekker USA fra klimaavtalen av hensyn til amerikanske arbeidsplasser, må det ha gått han hus forbi at det nå jobber flere innen solkraftindustrien i USA enn i kull, olje og gass til sammen. En rapport fra det amerikanske energidepartementet viser at i 2016 sysselsatte solenergibransjen flere enn olje, gass og kull tilsammen. Det er 374.000 ansatte innen solenergi, mot fossilbransjens 187.000 ansatte i USA.



Men ansatte innen olje- og gass regnes fortsatt som de mest produktive i forhold til verdier skapt per hode, og vil nok fortsatt være det i årene som kommer. Per i dag kommer 86 prosent av all energi fossil, og i 2015 sto vind- og solkraft for bare 4 prosent av elektrisitetsproduksjonen globalt.  Det som er nytt er hastighetene i endringene og veksten i ny og fornybar energi.

Selv om elektriske biler bare utgjør 1 prosent av bilmarkedet, økte salget av disse bilene med 42 prosent i 2016, åtte ganger mer enn vanlige biler. Det samme med fornybar. Den årlige veksten har økt til 9 prosent de siste to årene, mot bare mellom 2-3 prosent for femten år siden, noe som overgår de fleste spådommer. Grunnen til dette er økningen i subsidier til grønn vekst, som skaper et marked for fornybar energi der flere aktører er villige til å investere. Tyskland var først ute med sitt «energiewende», men i dag er Kina ledende. Verdens nest største økonomi har mer enn en tredjedel av all vindkraft-kapasitet globalt, rundt 25 prosent av all solenergi, og har seks av de ti største selskapene innen solpaneler og fire av de ti største vindturbinprodusentene. I 2016 ble det solgt flere elektriske biler i Kina enn i resten av verden. Trump kan akkurat ha overlatt fremtidens viktigste teknologiindustri til verdens største diktatur. For selv om USA har verdens nest største vindmarked på 74.000 megawatt, mens Kina leder med 146.000 megawatt installert kapasitet.

Det grønne skiftet er i full gang, hvilket på sikt vil påvirke verdien av kull, olje og gass. Ikke minst pågår det et teknologikappløp for å vinne det nye markedet. Men kinesiske myndigheter ønsker ikke bare å investere 3000 milliarder norske kroner i vann-, vind- og solkraft innen 2020 fordi de er spesielt opptatt av klima. Massiv luftforurensing kan skape politisk ustabilitet dersom en stadig større middelklasse reiser seg mot myndighetene i protest. Kineserne investerer ikke bare i global bærekraft, men i sin egen selvoppholdelsesdrift.

Men Kina er en stor del av grunnen til at kostnadene for fornybar energi har stupt. De siste seks årene har kostnadene for solpaneler gått ned 80 prosent og vindturbiner gått ned med 30 prosent. Dette gjør at fornybar energi begynner å spre seg uten direkte subsidier. Det siste er viktig. For mye av den resterende motstanden mot det grønne skiftet i politiske miljøer går på nettopp å sette verdens mest produktive arbeidsplasser opp mot arbeidsplasser og teknologi som i land som Norge langt på vei subsidieres av inntektene fra olja. Men det må jo være litt av poenget. Så lenge staten har en rolle i å legge til rette for nye næringer gjennom ulike statlige virkemidler, vil det jo alltid være eksisterende næringer som gjennom skatt bidrar til å finansiere de nye. Det paradoksale er at vi er avhengig av fossil energi for å finansiere fornybar. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

De siste to årene har halvparten av all ny kapasitet for å generere kraft vært innen fornybar. I 2015 gikk fornybar energi forbi kull når det gjelder installert kapasitet. Selv om dette kommer fra et i utgangspunktet lavt nivå, men likevel har denne kapasitetsveksten skjedd mye raskere enn forventet. Likevel kommer summen av elektrisitet fra fornybar til å ligge langt etter fossile kilder i lang tid fremover. Men veksten ser ut til å akselerere, blant annet fordi produksjonen av batterier til elektriske biler vokser raskt, og dette vil kunne bidra til å drive prisen ned.

Det politikere som Trump ikke er villig til å ta innover seg, er heldigvis markedet i ferd med å forstå. Håper i USA ligger ikke hos politisk ledelse, men hos entreprenører og bedrifter som ser et fremtidig marked og nødvendigheten av å være konkurransedyktig i møtet med blant annet kineserne. Sist gang vi så et lignende teknologikappløp var under den kalde krigen, der USA var villig til å bruke uforholdsmessig mye penger på militær teknologi og utvikling for å lede over Sovjetunionen. Der kollapset det kommunistiske regimet i møtet med overlegen amerikanskutviklet militær teknolog, som ble betalt av skattepengene fra markedsorienterte bedrifter med skattbare overskudd. Konkurransen mot en produksjonsmaskin som Kina ville vært tøff for USA også med en politisk ledelse med vilje til et nytt teknologisk kappløp. Trump ga akkurat kineserne en royal straight flush på hånden. Vi må sette vår lit til at en av USAs mange fremoverlente entreprenører har en joker i ermet som trumfer presidentens dårlige spill med deres og vår fremtid. 

Det er ikke covfefe vi skal leve av etter olja.

mandag, mai 15, 2017

EØS – en garanti for vekst og verdiskaping i Norge

Faksimile fra Fædrelandsvennen - svar til innlegg fra Nei til EU.



Nei til EU maler et skremmebilde av Norges tilknytning til EU via EØS-avtalen i Fedrelandsvennen 10. mai 2017, der Olaf Bakke mener EØS-avtalen må erstattes av handelsavtalen Norge hadde med EF fra 1973. 

Siden den gang har EF blitt EU og har gått fra ni til snart 27 medlemsland, Internett er oppfunnet og oljealderen har kommet og gått. Påtroppende LO-leder, Hans-Christian Gabrielsen, sier i tillegg at mange norske bedrifter opplevde tollmurer og problemer med å eksportere varene sine med den gamle handelsavtalen og mener EØS-avtalen ivaretar behovet til vårt næringsliv og våre bedrifter på en veldig god måte.

Økonomisk vekst og verdiskaping er en garantist for norsk suverenitet og selvstendighet. Den suverenitetsavgivelse Norge har gitt, eksempelvis i forbindelse med tilknytning til EUs finanstilsyn, styrker reguleringer vi selv ønsker. Men Bakke bryr seg ikke om at finansnæringa ikke vil få samme betingelser som med EØS-avtalen. For som han skriver – pengeflytting er ikke særlig produktivt. Si det til unge som ikke får innvilget huslån eller små og mellomstore bedrifter som ikke får låne penger av banker som er helt avhengige av å hente penger i internasjonale pengemarkeder. Finansnæringa har 50 000 ansatte, representerer to prosent av sysselsettingen, syv prosent av verdiskapningen i Norge og er fastlands-Norges største skatteyter. Men ifølge Nei til EU altså ikke så viktig for Norge.

Reguleringene Norge har innført fra EU de siste tjuefem årene har dreiet seg om forbedret forbrukervern, styrking av åpenhet og rettferdig konkurranse i offentlig sektor, samt tilpasninger som gjør det enklere for norske bedrifter å selge varer og tjenester til det europeiske markedet. Det er ikke Telenor eller Telia som har gitt oss billigere ringe- og roamingpriser i Europa, det er et krav fra EU. Krav til alt fra brannvern, matsikkerhet og medisiner har gitt nordmenn usynlig trygghet i hverdagen. Hadde ikke EU behandlet regelverk på dette, ville Norge måtte utvikle og tilpasse regelverk selv som kanskje førte til flere handelshindringer – i stedet for å tilpasse EU-regelverk som hjelper oss inn i markedet og sikrer norske borgeres rettigheter, som i dag.

De som mener det er mulig å forhandle frem en bedre avtale alene mot EUs 27 land enn i 1994 da vi var ett av syv EFTA-land mot EUs daværende tolv land, er i beste fall ekstremt naive. Det ser ikke ut til at politikerne i EU er ekstremt vennlig innstilt til Storbritannias ønsker for Brexit, men Nei til EU tror åpenbart at de samme politikerne vil si ja til Norges ønske om å få alle godene uten noen av pliktene.

Som VG skriver på lederplass - å si opp avtalen er en enorm gambling med norsk økonomi og norske interesser, og vil fjerne Norge fra et europeisk samarbeid som i en ustabil tid er viktigere enn noensinne. EØS-avtalen er den viktigste handelsavtalen Norge har, og den er viktigere for Norge enn for EU. Nei til EUs holdninger til både EU, EØS og norsk finansnæring er en større trussel mot Norges selvstendighet enn EØS-avtalen som sikrer arbeidsplasser, vekst og velferd over hele landet.

Innlegg i Fedrelandsvennen 13. mai 2017, som svar til Nei til EU i Agder.

tirsdag, april 25, 2017

Bekjemper tiggeforbud organisert kriminalitet?

NRK Brennpunkts dokumentar om et organisert kriminelt nettverk i Bergen har igjen satt fyr på debatten om tiggeforbud og fått stor oppmerksomhet de siste dagene. Dokumentaren viser i hovedsak hvordan dette miljøet er organisert av bakmenn som tjener store penger på tyveri, salg av narkotika og prostitusjon. Og tigging.

Dette har fått mange til å nok en gang ta til ordet for et forbud mot tigging. Men dersom politiet i Bergen ikke klarer å bekjempe narkotikasalg, menneskehandel og tyveri, som allerede er forbudt, hvordan skal et tiggeforbud løse opp organisert kriminalitet? Utelates tigging, livnærer de seg jo fortsatt på narkotikasalg, prostitusjon og tyveri?

Men det kriminelle nettverket NRK Brennpunkt avslørte, er uansett bare en del av bildet. For svært mange er det tiggerne selv som er problemet. De bryter forutsetningen for fri bevegelse internt i EØS ved å ikke være selvforsørgende, slik EØS-avtalen og EU forutsetter. Norske politikere bidrar til å undergrave avtalen gjennom å bruke norske skattebetaleres penger på å betale veldedige organisasjoner for å gi overnattingsplasser til turister som ikke er turister, rydde opp i ulovlige bosettinger og ansette egne folk til å håndtere menneskelig avføring i parker og skog. Kanskje et midlertidig tiggeforbud må til. Ikke for å bekjempe organisert kriminalitet, for det har jeg lite tro på, men for å hindre at folk kommer hit uten å kunne sørge for seg selv. Samtidig må kommunene det gjelder ta i et krafttak sammen med politiet for å stenge ulovlige bosettinger og om nødvendig utvise og hjelpe folk hjem.

Dette - og mer - skrev jeg om i Dagbladet 22. april 2017.

tirsdag, april 18, 2017

Byfiendtlig fra Ap

Arbeiderpartiet legger seg på samme populistiske linje som Senterpartiet, og går til valg på byfiendtlig politikk til høsten. 

På Politisk Kvarter i dag morges kunne vi høre Arbeiderpartiets Trond Giske argumentere for forslaget om å innføre billigere bensin og diesel i distriktene for å kompensere for manglende kollektivtilbud. Når skal folk i byene bli kompensert for det tredobbelte i boutgifter, dårligere luftkvalitet,  høyere kriminalitet og flere sosiale utfordringer?

Jeg tenkte jeg skulle sjekke forskjellene i boprisene på Finn.no, og innrømmer glatt at jeg ikke er veldig kjent verken i området rundt Prestfoss eller utenfor Trondheim. Men et hus på 198 m2, omtalt som stor enebolig med sentral beliggenhet (sic!) koster altså 1 950 000 i Prestfoss, mens en leilighet på 131 m2 utenfor Trondheim har prisantydning på 10 500 000 kr. En familie i Prestfoss kan altså kjøre bil for 8,5 millioner kroner før de matcher boutgiftene til en familie i Steinan i Trondheim. Men likevel skal de siste subsidiere bensinprisen til de første.

Skjermbilde tatt 18. april 2018


Arbeiderpartiet står i tillegg bak mindretallet i Stortinget som ønsker at "dagens avgifter på fossilt drivstoff og forurensende transportmiddel gradvis økes". Dersom de på bygda skal betale mindre, må det bety at folk i by må betale mer, mye mer. Antakeligvis så mye mer at det lønner seg å kjøre fra by til bygd for å fylle bensin. På en annen side så vil det jo ikke være første gang de rødgrønne partikameratene Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser at deres politikk er mer rød enn grønn. Og nå altså mer byefiendtlig enn noen gang.

tirsdag, april 04, 2017

Frykter jobbtap med Høyre

Faksimile fra Klassekampa 29. mars 2017

Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.  

Vi begynner å nærme oss valgkamp, så da er det mye det skal fryktes og advares mot. I Klassekampen 29. mars er det Fagforbundets Mette Nord som frykter jobbtap i offentlig sektor med Høyre. Bakgrunnen er et punkt i Høyres program der det står at på områder hvor det eksisterer velfungerende markeder med private aktører, skal det offentlige avvikle sin tilsvarende virksomhet dersom ikke avgjørende samfunnshensyn tilsier noe annet.

Selv etter at undertegnede påpekte at dette først og fremst handler om teknologiutvikling og utvikling av tjenester som allerede er ivaretatt, eller burde vært det, av privat sektor, velger Fagforbundet å male fanden på veggen. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet så de ser privatiseringsspøkelser overalt.

Men dette handler altså om teknologi- og tjenesteutvikling. Som når en kommune bruker skattebetalernes penger til å utvikle en egen kart-app, som om Google Maps ikke finnes, eller da forrige regjering brukte 1,3 millioner kroner på å utvikle appen Pappatid, et tilbud til fedre i foreldrepermisjon som ikke visste hvordan de skulle bruke permisjonstiden sin.

Halvgode nettportaler og mobilapplikasjoner finansiert av det offentlige gjør at seriøse kommersielle og ideelle krefter gjerne trekker seg ut. Ingen kan måle seg mot skattebetalerfinansiert ressursbruk. En million kroner er ikke mye på de offentlige budsjettene, men et lite utviklermiljø som ønsker å skape og kommersialisere en ny tjeneste, tar ikke risikoen på å konkurrere mot offentlige budsjetter.

Det offentlige er også kjent for å utvikle IT-systemer som blir ekstremt dyre å drifte over tid, i stedet for å velge mer standardiserte løsninger i markedet, der mange kunder er med på å betale for videreutvikling. Et tenkt eksempel er å utvikle et eget mail- og kalendersystem kun for én etat, i stedet for å bruke for eksempel Microsoft Outlook. Et faktisk eksempel er når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utvikler en fyllamat-app for at folk på fylla skal ta opp denne og finne veien til nærmeste kebabsjappe i stedet for å gå hjem, slenge en pizza i ovnen og sovner ifra den.

Vi trenger en bedre strategi for offentlig tjenesteutvikling, der det offentlige i hovedsak legger til rette for ideell og privat tjenesteutvikling. Så med mindre Nord har tusenvis av medlemmer i offentlig sektor som sitter og utvikler fyllamat-apper, så trenger hun ikke frykte jobbtap med Høyre. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.

Leserinnlegg i Klassekampa 1. april 2017, ikke publisert på nett.

Les også om fryktveggen fra forrige valgkamp - alt hva venstresida frykta med Høyre i regjering. 

onsdag, mars 29, 2017

Ny næringsretta bioteknologi

Faksimile fra nationen.no

Norge har noen av de fremste bioteknologiske miljøene i verden, men vi trenger et oppdatert konkurransedyktig regelverk om vi ikke skal bli forbigått. 

På landsmøtet for kort tid siden ble det vedtatt at Høyre vil fremme mulighetene innenfor bioteknologi innen forskning, medisin og næring gjennom en konkurransedyktig regulering basert på et etisk forsvarlig rammeverk. Det er gode nyheter for å videreutvikle og skape arbeidsplasser over hele landet innen næringer der Norge allerede er sterke.

Les hele kronikken skrevet av Kristian Tonning Rise og meg selv.

torsdag, mars 16, 2017

Den vanskelige debatten

Faksimile fra Vårt Land 16. mars 2017.

Jeg er blant dem som ville åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men er likevel ikke for skuffet over at konklusjonen uteble.

Det kommer stadig flere metoder for medisinsk behandling eller assistert befruktning for ufrivillig barnløse. For dem det gjelder, er dette gode nyheter. Det er også gode nyheter for alle som er opptatt av de etiske utfordringene vi stilles ovenfor i møte med ny teknologi.

Historisk riss. Helt siden 1930-tallet har assistert befruktning vært lovlig i Norge. Men dette har vært regulert i ulike former, også i henhold til tidens syn på hvem og hva som utgjør en familie og dermed er verdige foreldre.

For eksempel var det kun kvinner som var gift eller samboende med en mann i et ekteskapslignende forhold, som kunne få assistert befruktning. Fra 2009 fikk også kvinner som er gift eller samboer med en ­annen kvinne denne muligheten etter at ekteskapsloven ble endret, slik at homofile ble likestilt med ­heterofile.

Enslige kvinner kan fortsatt ikke få assistert befruktning i Norge, ei heller enslige menn eller homofile par, fordi surrogatmorskap ikke er tillatt.

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av ­alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold. Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

For noen er ønsket om selv å få barn så sterkt at det kan utvikle seg til en livskrise. Selv om jeg, som mange, mener at det ikke er en menneskerett å få barn, må vi møte dette med empati og forståelse.

Å leve et liv med savnet av det som for mange føles som å ta del i noe som er større enn en selv, kan være tøft. Særlig de som lever i håpet om at det faktisk nytter å prøve, men etter mange forsøk ikke får sitt høyeste ønske oppfylt. Det setter både tro, håp og kjærlighet på prøve.

Forståelsen for dette er kanskje nettopp det som gjør debatten om ulike former for assistert befruktning så vanskelig. Teknologien som gir oss muligheten for å oppfylle dette ønsket, presser mot etiske grenser som vi alle også har et ulikt forhold til. Skal virkelig et par som bare ønsker seg en større familie begrenses av vår frykt for at teknologien også kan gi dem mulighet til å bestemme kjønn, øyenfarge og egenskaper? Eller skal vi oppfylle­ drømmen om barn, men sette grensen helt tydelig der?

Frykten for utglidning er nok en av grunnene til skepsis til å åpne for flere muligheter. Samtidig kan det være at nettopp nye medisinske mulig­heter til å behandle barnløshet på, vil gjøre en del av dagens etiske debatter overflødige.

Sæddonasjon og prøverør er ikke lenger ansett som kontroversielt. Resultatene har vært at lykkelige foreldre har fått friske barn. En ny metode kan være mitokondriedonasjon, der eggcellekjernen fra kvinnen som ønsker å bli mor settes inn i et kjerneløst donoregg fra en kvinne­ med ­friske mitokondrier, og at ­befruktningen skjer etterpå. Dette er bare én av flere metoder som er under utprøving, og som kan hjelpe barnløse å oppfylle drømmen om barn.

Erfaringene har vist oss at når vi åpner for nye metoder, så bidrar vi til at flere får oppleve foreldrelykke og økt livskvalitet. I hvert fall frem til barna blir tenåringer.

Derfor er jeg en av de som var for å åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men likevel ikke er for skuffet over at konklusjonen uteble. En helhetlig debatt om muligheter og etiske utfordringer ønskes velkommen.

Det kan være at de mange nye mulighetene for assistert ­befruktning faktisk løser noen av dagens etiske dilemmaer. Men det fordrer fordomsfrihet fra alle parter. Og forståelse for hvorfor dette er så vanskelig for så mange, på begge sider.

Innlegg på trykk i Vårt Land 16. mars 2017

onsdag, mars 15, 2017

Ministry of Magic

Når jeg sier jeg har en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret,
så har jeg en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret.

Selvsagt skal statsrådene kjempe for sine prioriteringer på budsjettkonferansen for statsbudsjettet 2018, men våre statsråder bør være mer opptatt av resultater enn av å bruke penger.

På NRK Radios Politisk Kvarter i dag morges sendte jeg en liten hilsen til våre statsråder som nå sitter i budsjettkonferanse med statsbudsjettet for 2018. Ryktene om ambisiøse statsråders møte med finansdepartmentet er legendarisk, der gråtende statsråder ser sine budsjettforslag omskapt til konfetti i møte med virkeligheten. Jeg skulle virkelig ønske det var slik. Men ingenting har tydet på det de siste femten årene i Norge. Vi har ikke trengt å prioritere, og selv om ingen har fått alt de vil ha, kan det virke som at fleste har fått så det holder.

Men for en statsråd i en Høyre-FrP-regjering må jo ambisjonen være å få mer igjen for mindre penger. Prioritere hardere. Ha et resultatorientert budsjett, ikke konkurrere om å få flest påplussninger. Som Nordlys skrev om eiendomsskatt i Tromsø her forleden, for mye penger blir en økonomisk sovepute. Det er en av grunnene til at jeg står på skattelette. Ikke bare fordi de som skaper verdiene skal få beholde mer av dem, fordi de som regel da bidrar til å skape mer, men fordi mindre inntekter tvinger frem nødvendige omstillinger. Det kan ikke være et mål i seg selv å bruke mest mulig penger. Det opprettholder gammeldagse, og ofte dysfunksjonelle strukturer, hindrer nytenking og bedre ressursbruk.

Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom skattelette og velferd. Et eksempel er sykehusløftet fra valgkampen i 2013 der Ap lovte 12 mrd til sykehusene, med mål om å utføre 1 million flere behandlinger ved norske sykehus innen 2017, et løfte Høyre hengte seg på. Høyre og FrP innfridde løftet om antall behandlinger allerede i 2015, men har "kun" økt budsjettene med ni milliarder. Et løftebrudd sier noen. Jeg mener målet om antall behandlinger er viktigst.

Da Sykehuset i Østfold bestemte seg for å gjøre operasjonsdriften mer effektiv, lærte de av andre store bedrifter, både private og offentlig. De har doblet antall gastrokirurgiske inngrep og var i 2016 en av de mest effektive kirurgiske avdelinger i landet. Dette har skjedd uten å innføre bemanningsnormer, øke bevilgningene eller drive rovdrift på ansatte - som jo er de tre alternativene venstresida beskriver.

Selv om det er mulig å få til mer for mindre, betyr ikke det at vi ikke skal investere der det er nødvendig. Selvsagt skal vi det. Men vi må prioritere statens kjerneoppgaver - forsvar, infrastruktur, helse og utdanning. Og det gjør vi.

Jeg ble spurt om hvilken minister jeg har mest tro på når det gjelder mulige innsparinger. Svaret på det er Jan Tore Sanner. Ikke fordi jeg håper han får mindre i budsjett, men fordi det er hans departement som er nøkkelen til offentlig omstilling gjennom digitalisering, reformer og ikke minst - organisere Norge bedre til beste for innbyggerne gjennom kommunereform. Inntil det motsatte er bevist er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er vårt "Ministry of Magic". Men jeg ser gjerne konkurranse om tittelen....

tirsdag, mars 14, 2017

Økonomiske soveputer

Det var nok flere enn meg i Høyre som satt kaffen i halsen da vi leste Nordlys sin lederartikkel om å senke eiendomsskatten i Tromsø denne uka. Vi er ikke vant til at noen i norske medier er i nærheten av å være enige med oss i skattepolitikken. Jeg skal på ingen måte beskylde Nordlys for å være det i alle skattesaker, absolutt ikke. Men det er hyggelig når det først skjer, selv om det da antakeligvis er ett tiår til neste gang.

Les resten av innlegget mitt om eiendomsskatt og økonomiske soveputer hos Nordlys her.

mandag, mars 13, 2017

Den norske robotskatten

Dersom målet med en robotskatt er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør Norge det allerede. 

Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.

Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.

En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.

Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.

Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.

Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.

Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.

På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017

onsdag, mars 08, 2017

Drømmen om å flå de rike




Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd.

I en pågående debatt om polarisering og manglende faktaorientering, klarer VGs Fritjof Jacobsen med kommentaren «Høyre for rikfolk flest» å trumfe seg selv med den mest tendensiøse kommentaren han hittil har skrevet. 

Selv om vi alle kan enes om at alle som kan, skal bidra til vår felles velferd, er det ikke uvesentlig verken hvordan den velferden er innrettet eller hvordan den finansieres. Nå ser VG ut til å ha lagt seg på vulgærnivået i debatten. Sånn sett er de godt tilpasset dagens debattklima. Det er i tider som nå jeg kjenner savn etter tidligere kommentator i Bergens Tidende, avdøde Sjur Holsen. Til hans minne skrev daværende sjefredaktør i BT, Gard Steiro, at han var ekstraordinært belest, engasjert og grundig. Han satte seg inn i de sakene han skulle skrive om, før han presenterte analyser som kledde statsråder nakne for leserne. Men nakenhet var aldri et poeng i seg selv. Det lå dybde i kritikken, derfor traff den også ekstra godt. Særlig god var han til å kritisere borgerlig politikk fra et relativt borgerlig ståsted.

I kommentaren «Den store skattebløffen» innledet han med at det med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Han viste til BTs artikkelserie som avslørte feilslått bruk av offentlige midler og tillot seg å tvile på Arbeiderpartiets forutsetning om at pengene staten går glipp av gjennom skatteletter med nødvendigvis må føre til kutt i velferden, og ikke kan tas inn på andre måter. Han mente det var snakk om store pengesummer som knapt noen ville ha savnet om de ble gitt ut i skattelette. Der er jeg uenig. Det er kun når penger går til skattelette at kritikken hagler. Sløseri, feilslått bruk av offentlige midler, dårlige prioriteringer, er saker som får forbigående oppmerksomhet, og glemmes helt når vi kommer til den faktiske debatten om skattenivå og velferd.


Og nettopp her sparket han til Høyre. Han mente det ikke var underlig at de rødgrønne, som satt med ansvaret for pengebruken, valgte å styre unna den debatten. Han mente det virkelig underlige var at høyresiden ikke evnet eller ønsket å løfte den. Men som han også skrev; få ting trigger oss mer enn drømmen om å «flå de rike». 

Det er den drømmen VG trigger i dagens kommentar fra Frithjof Jacobsen. Om norske «rikinger» skriver han at det er det «én ting de fleste av dem hater så er det skatt. Altså den skatten de må betale som personer. Norske rikinger får utslett av skatt. De syns den er urettferdig, spesielt formuesskatten».

Ja, bedriftseiere jeg har snakket med synes det er blodig urettferdig at selv når de går med underskudd, så må de i tillegg ta ut utbytte av bedriften for å betale en særnorsk skatt som forfaller uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det setter norske arbeidsplasser i fare, og forhindrer investeringer i ny teknologi som kunne gjort norskeide bedrifter mer konkurransedyktige. Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd, i tillegg til sløses bort på politiske eliteprosjekter, kulturhus, skoler uten elever, bistand ingen vet hvor havner, innkjøp ingen trenger og IT-systemer ingen bruker.

Jonas Gahr Støre, som VGs kommentator mener nå kan hevde at er «folk flest», unnskyldte sin økte inntekt i 2015 med at han hadde måtte ta ut mer utbytte fra familiebedriften nettopp på grunn av skatt. Altså, det Arbeiderpartiet hevder at ingen andre gjør, men åpenbart må gjøre selv.

Det er mange argumenter mot formuesskatten. At å tvinge folk til å betale skatt på formuen egentlig er å skattlegge dem dobbelt. At formuesskatten er spesielt skadelig for små bedrifter og foretak fordi det lønner seg å holde verdien i selskapet så lav som mulig, og slik sett gjør at mange kvier seg for å foreta investeringer som kunne gjort bedriften større og bedre. Og kanskje ført til flere arbeidsplasser. I tillegg må formuesskatten betales uavhengig av om en bedrift går med underskudd.

Disse argumentene er ikke fremført av Høyre, NHO eller Civita. Men av VG hele tre ganger på lederplass. Gode argumenter for et skattesystem som skal bidra at det skapes flere arbeidsplasser og økte verdier. VG har ofte fremført slike argumenter hånd i hånd med et ønske om å øke skattleggingen av eiendom. Regjeringen vil skjerme folks hjem, men vi har tatt grep for å sikre større likebehandling av eiendom og andre investeringer. Helt i tråd med VGs tidligere argumentasjon.

Det beste argumentet mot formuesskatten i sitats form jeg kjenner, ble fremført av tidligere Ap-statsråd, og nå medlem i finanskomiteen, Lisbeth Berg-Hansen: «Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en familiebedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer tau og laks i mærer og kar. Kort sagt arbeidsplassen til 170 mennesker»

La oss flå den arbeidsplassen, dere. Det er åpenbart skatt vi skal leve av etter olja.
Faksimile fra Dagens Næringsliv.

tirsdag, mars 07, 2017

Nei til skatt på roboter

Faksimile fra Dagsavisen.

Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 7. mars 2017. 

Nylig foreslo Microsoft-gründeren Bill Gates skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og dermed enten opprettholde arbeidsplasser eller i hvert fall erstatte tapte skatteinntekter fra arbeid. I Dagsavisen fikk han raskt støtte av Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson.

Å kunne frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver har gitt oss den økonomiske veksten og velferdsutviklingen vi har sett siden 1900-tallet. Det er fortsatt mange oppgaver som kan og bør automatiseres. I dag henter en amfibierobot ut prøver av miljøgifter fra gruvedeponier som ellers er utilgjengelige for mennesker. Roboten Baxter samhandler med mennesker i samlebåndsproduksjon, der den gjør arbeidshverdagen bedre for andre arbeidere ved å løse det rutinearbeidet som er mest belastende. Ved atomanlegget i Fukushima brukes roboter til datainnhenting av radioaktivt materiale etter jordskjelvet i 2011, så ikke mennesker utsettes for farlig radioaktiv stråling. Er dette virkelig teknologi vi ønsker å hemme gjennom skattelegging?

I en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke, bør kanskje disse betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Inntil da bør vi omfavne mulighetene robotisering og automatisering gir for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige, samt hente hjem produksjonsarbeidsplasser.

Norge er et høykostland, og vil være det i all overskuelig fremtid. Ved å utnytte ny teknologi kan vi bygge en ny industrinasjon basert på et mer mangfoldig økosystem av bedrifter og klynger enn det vi har hatt de siste tretti årene. Det ville være merkelig om vi innfører en beskatning for å hemme den teknologiutviklingen Norge nå bruker store ressurser på å legge til rette for.

Vi har stått overfor store teknologiomveltninger tidligere, der spådommer om arbeidsledighet og sosial uro har blitt gjort til skamme. Men teknologien har stort sett vist seg å skape flere arbeidsplasser enn den har avskaffet. Vi skal selvsagt fortsatt ta utfordringene knyttet til kompetanseheving og inkluderende økonomisk vekst på alvor. Men robotskatt er ikke svaret på dette.

torsdag, februar 23, 2017

Hevet over loven?

Faksimile fra Klassekampa 20.02.2017

Transporttjenesten Uber er lovlig å bruke i Norge, både som partnersjåfør og passasjer. Derfor er det vanskelig å se hvorfor undertegnede tror jeg er «hevet over loven» når jeg oppfordrer Uber til å fortsette sin virksomhet, slik Klassekampen og jussprofessor Eirik Holmøyvik fremstiller det onsdag 22. februar.

Skatteetatens sider står det om persontransport at du skal ikke betale skatt dersom du driver persontransport, men hensikten er kun å få dekket selvkost (utgifter til bensin og lignende). Slik kjøring vil i utgangspunktet ikke anses som virksomhet. Dette omhandler samkjøring, som i dag er navnet på tradisjonell haiking, men der sjåfør og passasjer har forhåndsavtalt turen. Dette kan skje via tjenester som GoMoe, Uber, grupper på Facebook eller da VG koblet folk sammen via sin spontantjeneste da folk ble sittende askefast i 2010.

Den eneste samkjøringstjenesten folk ikke bruker er HentMEG, tjenesten Statens vegvesen var involvert i, som etter 45 millioner i utviklingskostnader endelig ble parkert etter ni år i 2016.

Tilbake til Skatteetatens sider. Der står det at du skal betale skatt dersom det ytes tips for kjøringen som i realiteten er en betaling for turen. Skattemessig er spørsmålet om kjøringen er skattepliktig virksomhet eller skattefri hobby. For å fastslå hvorvidt det er tale om hobby eller virksomhet må det foretas en konkret vurdering av hvorvidt aktiviteten som utføres drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og/eller tar sikte på en viss varighet.

Ubers partnersjåfører kan altså tilby både samkjøring, løyvebasert kjøring og begrensa hobby-kjøring. Alle tre tjenestene tilbys i dag, via samkjøringstjenesten Uber Pool, privatsjåførtjenesten Uber Black og den mer omstridte Uber Pop. Men ifølge yrkestransportlova må den som mot vederlag driver «persontransport utanfor rute med motorvogn registrert for inntil 9 personer, må ha særskilt drosjeløyve». Dette har Eftas overvåkingsorgan, Esa, akkurat slått fast at er begrensninger som rammer forbrukerne og bryter med EØS-avtalen. De setter ikke spørsmålstegn ved Norges krav om drosjeløyver som sådan, «men er bekymret for hvordan lovgivningen begrenser hvor mange drosjeløyver som gjøres tilgjengelig i såkalte løyvedistrikt».

Esa mener denne antallsbegrensningen går ut over etableringsfriheten og er uenig med norske myndigheter i at begrensningen kan rettferdiggjøres ut fra vesentlige allmennhensyn. De skriver at uforholdsmessig høye barrierer mot innpass i drosjemarkedet tvert imot kan gi dårlig ressursbruk og høyere priser for forbrukerne. Dersom ikke Norge lever opp til EØS-forpliktelsene i denne saken, vil Esa kunne ta saken til Efta-domstolen om to måneder. Så da gjenstår det å se hvem av oss som føler de er hevet over loven.

Innlegg på trykk i Klassekampa 23. februar 2017, ikke på nett.

fredag, februar 17, 2017

Je suis Trump


Ifølge Arbeiderpartiets nestleder, tidligere statsråd Trond Giske, så er jeg flasket opp på valgkampstrategi fra Trump og partifellene hans, og sprer fake news. Gøy. La oss se litt på det.

Utgangspunktet er et leserinnlegg i blant annet Laagendalsposten, der jeg skriver at Ap ser ut til å måtte gå til valg på å vrake EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er at deres potensielle regjeringspartner Senterpartiet gjør lite annet for tiden enn å angripe EØS og internasjonal handel for tiden. Senterpartiet er mot EØS og har til og med programfestet at avtalen undergraver den norske modellen. Fake news?

Før valget i 2013 stilte både SV og Sp krav om at EØS-avtalen skulle reforhandles. VG skrev den gang at i stedet for å ha oppsigelse av avtalen som sitt hovedmål, skal Senterpartiet arbeide for å demontere EØS, bit for bit. Fake news?

I Arbeiderpartiets valgkampmaskin LO er også ting i ferd med å snu. Flere LO-forbund har vedtatt at de vil ut av EØS-avtalen. I Handel og Kontor ble vedtaket at avtalen skal reforhandles, ikke sies opp. Fellesforbund-veteran Boye Ullmann sier til VG at han tror på "noxit", og at det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen i mai om utmelding av EØS. Fake news?

Samtidig har Arbeiderpartiet selv svekket sine formuleringer om EU i sitt utkast til partiprogram. Aftenposten skriver på lederplass at det er "beklagelig at Arbeiderpartiet velger akkurat dette tidspunktet til å så tvil om støtten til en idé som handler om langt mer enn nasjonal egeninteresse". Fake news?

Et resultat av at Arbeiderpartiets regjeringsalternativ er samarbeid med Sp og SV, samtidig som Ap selv sår tvil om europeisk samarbeid og det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen om utmelding av EØS, er jo nettopp en mulig vraking av EØS-avtalen.

Men da noterer jeg meg at Senterpartiet er fornøyd med EØS-avtalen og ikke kommer til å kreve denne reforhandlet og at LO egentlig allerede har bestemt seg for å holde på EØS-avtalen slik den er i dag. At Vedum ikke har sagt at en diskusjon om EØS er på sin plass etter Brexit, at Støre ikke har sagt at han vil lytte til Sp om EØS-avtalen. Og at Trond Giske ikke virker litt desperat når han setter undertegnede i samme kategori som Donald Trump og at han mener et leserinnlegg i Laagendalsposten er fake news.

Senterpartiet er herved for EØS-avtalen og vil ikke gjøre noe for å endre denne de neste fire årene. Det er jo kjempegode nyheter, om enn kanskje #fakenews?

So sad!

torsdag, februar 16, 2017

Making Oslo great - again

Oslo Rådhus. Fotograf: Hans Kristian Thorbjørnsen Pfhotos

Det er mange grunner til at Oslo-folk burde rase over politiske prioriteringer. Men utflytting av 220 statlige arbeidsplasser er ikke en av dem.

Oslo kommer konsekvent ut som det fylket som skaper mest verdier i Norge. Ifølge SSB lå bruttoproduktet per sysselsatt i 2014 høyest i Oslo og Rogaland, som tidligere år. Oslo lå 23 prosent over landsgjennomsnittet. Dette går jo selvsagt ikke an å si i den faktaresistente norske distriktsdebatten. Til tross for at påstanden om at Oslo lever av verdiskapingen i distriktene er tilbakevist gang gang (på gang gang), så hjelper det ikke. Men en løgn blir ikke mer sann bare fordi den gjentas ofte.


Som Dagens Næringsliv skrev i en leder - tallene i Nasjonalregnskapet bygger på regnskapene til den enkelte bedrift, ikke konsernregnskaper. Verdiskapingen blir derfor registrert der den skjer, ikke der hvor hovedkontoret ligger. Årsaken til at bnp per innbygger er så mye høyere i Oslo enn andre steder i landet, er rett og slett at tettheten av lønnsomme tjenesteytende næringer er mye større i Oslo enn i distriktene. Oslo har mange næringer med høyt bruttoprodukt per sysselsatt. Eller sagt på en annen måte - det er ikke antall statlige arbeidsplasser som gjør Oslo til det fylket som skaper mest verdier i Norge. Det er privat næringsliv. Det er grunnen til at jeg som Oslo-politiker ikke blir spesielt rasende over at regjeringa nå flytter ut rundt 220 statlige arbeidsplasser til andre steder i landet. Selvsagt er det krevende for de som har den jobben i dag. Men det er ikke helt ukjent heller i privat næringsliv at man omorganiserer og endrer. Jeg har blir omorganisert og arbeidsledig selv, så jeg har full forståelse for de det gjelder. Det er ikke gøy, men de fleste håndterer omstillingen.

Når andre politikere gnåler om tap av 40 arbeidsplasser i hjemfylket, pleier jeg å si at det er en helt vanlig tirsdag i Oslo. Her tapes og opprettes arbeidsplasser hele tiden, slik det gjør i dynamiske jobbmarkeder. Det hadde vært grunn til bekymring dersom Oslo sto og falt på offentlig virksomhet.

Det betyr også at Oslo og Oslo-folk er blant landets største skatteytere, dersom vi holder olje- og gassinntekter utenfor. Det betyr at det er vi som betaler for irrasjonell organisering av offentlig virksomhet, som for eksempel de 288 kommunale skattekontorene hvis tjenester kunne vært utført av 27 regionale kontorer. Regjeringen har gått til Stortinget to ganger for å få omorganisert skattekontorene og fått nei begge gangene. Av distriktshensyn opprettholder vi altså arbeidsplasser vi ikke trenger, noe som koster skattebetalerne 360 millioner kroner i året. Det hadde ikke skjedd med arbeidsplasser i Oslo.

Oslo kommer konsekvent dårligere ut enn distriktene når det gjelder investeringer i infrastruktur. Hadde jeg vært i næringslivet i Trøndelag hadde jeg bedt mine stortingsrepresentanter sørge for å investere oppgraderinger på godsterminalen på Alnabru. En ti minutters togforsinkelse i Oslo, fører til en 24 timers forsinkelse på gods til og fra Trondheim. Det fortjener de dersom de ikke ser verdien av å nå markedene sine effektivt.

Og så er det all den dritten som blir slengt etter hovedstaden. I Nord-Norge hørte jeg om "søringan" som ikke skjønte noe som helst og ikke brydde seg om noen andre enn seg selv. Oslo, som tar i mot de som blir fortrengt av smålig bygdekultur fra hele landet. Vi åpner armene for de skeive, de sjuke, de med ambisjoner, de helt uten. De bygda fortrenger bidrar til å gjøre denne byen alt den er og alt den ikke er. De kan håne kaffelattedrikkende grunerløkkværinger til de blir blå i trynet, men hvis du hører på dialekten til grunerløkkværingene så finner du fort ut at dette er de som rømte fra forakten av storbyen for å slå nye røtter der. Det er deres hoder som bidrar til verdiskapingen som gjør at Oslo gruser resten.

Vi kan flytte så mange statlige arbeidsplasser ut i distriktene som bare det. Så lenge distriktene fortsetter å avgi sine barn til oss. Den misforståtte politikken som forsøker å holde alt slik det var på femtitallet bidrar til å gjøre Oslo "great". Igjen og igjen og igjen.

Sjekk filmen mannen min har laget av vår deilige hovedstad!